Ny og viktig kjennelse fra Høyesteretts ankeutvalg 4.1.17 (HR-2017-18-U)

Publisert av Advokat Lill Høimyr 19.01.2017

Del artikkelen:

Ingressbilde

Avsagt en ny og viktig kjennelse fra Høyesteretts ankeutvalg 4.1.17 (HR-2017-18-U) om at barns rett til å bli hørt er et grunnleggende krav til saksbehandlingen i saker om fast bosted, jf. Barneloven § 31.

Lagmannsretten hadde nektet å fremme anke i sak om fast bosted for to barn på ni og syv år, jf. tvl. § 29-13 andre ledd. Barna hadde ikke fått uttale seg for lagmannsretten. Ankeutvalget viste til at barns rett til å bli hørt er et grunnleggende krav til saksbehandlingen i saker om fast bosted, jf. barneloven § 31, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 2 og artikkel 12.

Lagmannsretten skulle derfor ha tatt uttrykkelig stilling til om hensynet til denne retten - og i neste omgang til en forsvarlig opplysning av saken - stod i veien for å avgjøre anken etter forenklet og skriftlig behandling. Da dette ikke hadde skjedd, ble lagmannsretten beslutning opphevet. (Rt-sammendrag)

Høyesteretts ankeutvalg uttaler blant annet følgende.

(15) Nektelse av samtykke til ankebehandling etter tvisteloven § 29-13 andre ledd er en realitetsavgjørelse av spørsmålet om hvor guttene skal bo, jf. Rt-2009-1118 avsnitt 46 og Den europeiske menneskerettsdomstolens dom 2. oktober 2014 i Hansen mot Norge avsnitt 71-84 [EMD-2009-15319]. Ved slike avgjørelser har barna egne prosessuelle rettigheter som domstolene må sikre. Utvalget viser til barneloven § 31 om barns rett til å bli hørt og til medbestemmelse blant annet i saker om hvor barnet skal bo fast. Grunnloven § 104 første ledd andre punktum slår fast at barn «har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling», jf. barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 2 og 12.

Og videre:

(18) Barns rett til å bli hørt er et grunnleggende krav til saksbehandlingen i saker om fast bosted. Lagmannsretten skulle derfor ha tatt uttrykkelig stilling til om hensynet til denne retten - og i neste omgang til en forsvarlig opplysning av saken - i dette tilfellet stod i veien for å avgjøre anken etter forenklet og skriftlig behandling. Denne mangelen ved lagmannsrettens begrunnelse må medføre at lagmannsrettens beslutning oppheves.”

Del artikkelen: